Bendelmark i ørret og røye

«Makkfisk» – dessverre et ikke ukjent begrep blant sportsfiskere. Lange, hvite bendelmark som tyter fram når fisken sløyes. Høyst uappetittlig, men slike parasitter er faktisk et vanlig innslag i naturens mangfold. Her ser vi nærmere på noen vanlige bendelmarker i ørret og røye. Hvordan er de kommet dit og hva kan man gjøre for å motvirke dem?

 

 

Figur 1: Bendelmark har komplekse livssykluser med flere ulike verter. Her er livssyklusene til (A) måse- og fiskandmark som har fiskespisende fugl som sluttvert for den voksne marken og hoppekreps og fisk som mellomverter for ulike larvestadiet.

I tillegg har vi (B) røye- og ørretmark og marflomark, som har det voksne stadiet sitt i fisk, og et larvestadium ien mellomvert (hoppekreps for ørret- og røyemark, og marflo for marflomark). ILLUSTRASJON: ØRJAN GARFJELL

Parasittene er en stor og mangfoldig dyregruppe som kjennetegnes ved at de er helt avhengige av å utnytte andre dyr (sine verter) både som bolig og matkilde. De har ofte kompliserte livssykluser som inkluderer flere ulike verter. Bendelmarkene lever inni vertene sine, et levesett som gir utfordringer hva angår spredning til nye verter. Bendelmarkene løser dette ved et par karakteristiske egenskaper. For det første er de reine «sexmaskiner». Hvert voksent individ består nesten utelukkende av både hunnlige og hannlige kjønnsorganer, en sikkerhetsmekanisme som gjør at selv om en mark er alene, kan den befrukte seg selv og fortsatt produsere enorme mengder egg. I tillegg har de en livssyklus som omfatter larvestadier i en eller flere mellomverter, og et voksent stadium i en sluttvert. Mellomvertene er alltid byttedyr for neste vert i bendelmarkenes livsløp, slik at de kan komme seg videre oppover i næringskjeden og fullføre livssyklusen sin. Ørret og røye blir altså infisert via beiting på ulike byttedyr og kan tjene både som sluttvert og mellomvert, alt etter hvilken art av bendelmark man har med å gjøre. Bendelmark med fisk som mellomvert

 

 

 

Figur 2: Dette er en oppklippet magesekk fra en ørret som tydeligvis spiser mye stingsild. Slike fiskespisere får over tid et stort antall cyster med larver av måsemark og fiskandmark på magen, innvollene og av og til i kjøttet. FOTO. RUNE KNUDSEN

Måsemark og fiskandmark:

Disse parasittene er svært vanlige og er nok dem som oftest legges merke til av fiskere. I fisken lever larvene gjerne innkapslet i runde cyster utenpå innvollene og i bukhula, men måsemarken kan også finnes inni fiskekjøttet. De to artene har en temmelig lik livssyklus, men utnytter ulike sluttverter (figur 1A). Måsefugl er viktigste sluttverter for måsemarken, men den kan også infisere andre arter som terne, hegre, rev og hund, og kan også etablere seg i tarmen hos mennesker. Spekteret av sluttverter for fiskandmarken er mer begrenset og omfatter fiskender, lom og skarv. Siden disse parasittene har fugl som sluttvert, spres de lett mellom vann og har en vid utbredelse. Som voksne lever måse- og fiskandmark i tarmen til sluttverten og stjeler næring fra den. Markenes egg, opptil 800 000 i døgnet(!), kommer ut med sluttvertens avføring og klekker til en mikroskopisk liten larve dersom de havner i et vann. Der myldrer det også av hoppekreps, noen millimeterstore planktondyr som ser disse larvene som et fristende måltid. Men vel inne i hoppekrepsen slår den lille parasitten tilbake. Den har slett ikke til hensikt å bli mat, men borer seg isteden ut i den stakkars krepsens kroppshule og vokser ved å stjele næring fra den. Slik fungerer hoppekreps som første mellomvert for både måse- og fiskandmark. Fisk som ørret, røye og stingsild er andre mellomverter for disse bendelmarkene, og får dem oftest i seg ved å spise infiserte hoppekreps. I tillegg kan parasittene også reetablere seg hos større fisk som spiser infiserte byttefisk som f.eks. stingsild (se figur 2).

Vel inne i fiskens fordøyelsessystem, borer de små larvene seg ut gjennom fiskens mage- og tarmvegg. I løpet av denne prosessen blir de fleste innkapslet i de typiske cystene som fisken danner

som et forsvar mot inntrengerne. Måsemarkens gulhvite cyster er ofte litt uregelmessige i formen og gjerne et par cm store, mens cystene med fiskandmark er noe mindre, mer hvite og jevnere runde. Larvene kan leve flere år i disse cystene og dermed bli svært tallrike og besørge et betydelig kvalitetstap i enkelte fisker. Der ligger de og venter på at nettopp deres fiskevert skal bli spist av en passende sluttvert. Hvis dette skjer er ringen er sluttet, og markene kan slå seg ned i fuglenes

tarm, bli voksne og etter hvert sende sine egne utallige avkom ut på den samme vanskelige ferden som de selv har gjennomført. Hoppekreps er nøkkelarter for overføring av flere arter bendelmark

til ferskvannsfisk. Det er derfor en klar sammenheng mellom i hvor stor grad fisk beiter på disse smådyrene, og hvor mange slike parasitter de får. Dette forklarer hvorfor det ofte blir stor parasittinfeksjon i overbefolkede fiskevatn. Her er store og attraktive byttedyr som marflo og insektlarver gjerne kraftig nedbeitet slik at fisken tvinges til å spise de små og mindre næringsrike hoppekrepsene. Resultatet blir dermed en dobbel negativ effekt ved at fisken vokser dårlig og samtidig får mange bendelmark.

Figur 3. FOTO RUNE KNUDSEN

 Figur 3. Larvene av stingsildmark blir svært store i forhold til fiskeverten sin, tre-pigget stingsild. 

Stingsildmark:

Betrakter man en stim stingsild som svømmer langs land, kan man ofte se at mange er oppsvulmet i buken og virker sløve. Dette skyldes angrep av en stor bendelmarklarve kalt stingsildmark. Også disse har fiskespisende fugl som sluttvert, og hoppekreps er første og stingsild andre mellomvert. Hos stingsilda kan larvene bli like lange som verten sin (se figur 3). Fugl blir infisert ved å ete infiserte stingsild, og det er vist at stingsild med stingsildmark er atskillig mer utsatt for å bli spist enn de uten. Parasitten påvirker rett og slett fiskens atferd slik at den lettere blir spist av fugl, og dermed øker også sjansen for at stingsildmarken kommer seg inn i sluttverten sin. Snedig! Samtidig bidrar dette til at fugl, og også ørret og røye, lettere blir infisert av måse- og fiskandmark siden stingsilda også er bærer av disse. Resultatet er at ørret og røye oftest har en høyere infeksjon av måse- og fiskandmark i vatn der stingsilda er til stede (se figur 4). Bendelmark med fisk som sluttvert.

 

 

 

Figur 4.  ILLUSTRASJON: ØRJAN GARFJELL

Figur 4: Antallet fiskand- og måsemark i ørret i et vann påvirkes av hvilke
andre fiskearter som er til stede. Vanligvis er det klart lavest når ørreten er
alene (til venstre), noe høyere der også røye finnes (i midten) og oftest særlig
høyt i vann med stingsild i tillegg (til høyre). ILLUSTRASJON: ØRJAN GARFJELL

 

 

 

Figur 5. FOTO RUNE KNUDSEN

Figur 5: Voksen ørret- og røyemark i tarmen på sine sluttverter, ørret og røye, kan bli temmelig lange, i noen tilfeller bortimot meteren

Ørret- og røyemark: Dette er to nærstående arter som er svært vanlige i tarmen hos ørret og røye. Ørretmarken kan bli halvmeteren lang, mens røyemarken sjelden blir mer enn 20 – 30 cm. Livssyklusen kan gjennomføres med bare én mellomvert, og hoppekreps har denne rollen også her (figur 1B). Men i tillegg kan stingsild og abbor være bærere av parasittene, slik at større fisk også kan bli infisert ved å ete disse. Selv om disse markene finnes inni fisketarmen, er det nok mange som

likevel har sett dem. Når fisk sløyes, er det nemlig fort gjort å snitte hull i tarmen, og da kan de gulhvite markene nærmest velte ut (se figur 5). Trøsten får være at de ikke kan smitte mennesker, og fisken er like god som mat.

Marflomark:

I tarmen hos ørret og røye kan man også finne voksne marflomark. Navnet har den etter sin eneste mellomvert, marfloa (figur 1B). Der vokser den til en larve som nesten er like stor som verten selv, og som dermed øker sjansen for at marfloa blir spist av en fisk. I fisken lever den 2 – 3 cm lange marken et par måneder mens den produserer egg. Disse kommer ut av fisketarmen og faller ned på bunnen, hvor marflo kan få dem i seg når de beiter på små matpartikler. Marken har negativ innvirkning på fiskens trivsel og kan ta livet av småørret. Det er derfor uheldig å få denne parasitten inn i et godt fiskevann, og forflytninger av fisk eller marflo bør unngås. Marflomarken er ellers ufarlig for mennesker.

 

Forebyggende tiltak:

Selv om nesten alle parasittene hos våre ferskvannsfisker er ufarlige for mennesker, kan de virke uappetittlige og forringe fiskens verdi som matressurs. Parasittene har også ofte en negativ innvirkning på fisk ved at den vokser dårligere og i sjeldnere tilfeller får økt dødelighet. Det er derfor ønskelig å begrense spredningen og redusere forekomsten av parasitter. Forebyggende tiltak er i denne sammenhengen viktig. For det første bør man unngå overføring av både fisk og næringsdyr mellom vassdrag og innsjøer da, dette også fort kan spre parasitter. I tillegg er det viktig å grave ned eller brenne fiskeavfall slik at man unngår at parasitter spres til fugl eller andre sluttverter. Mange plagsomme parasitter er mest utbredt i overbefolkede fiskevann, dels som et resultat av at smittefaren gjerne øker med økt fisketetthet. Studiene våre har vist at kultivering av slike vann gjennom hardt uttynningsfiske kan redusere problemet, særlig for arter som overføres med hoppekreps. Men parasittene er også en naturlig del av ethvert økosystem, så helt kvitt dem blir vi nok ikke. Da er det greit å vite at både nedfrysing, steiking, koking og raking tar livet av alle parasittene som er omtalt her, og dermed gjør at fisken trygt kan nytes med god samvittighet.